Da jeg drev Tennisen.no som nyhetsside for norsk tennis, var jeg ukentlig innom ATP og WTA og oppdaterte rankingen til de norske profesjonelle spillerne. Det var sjelden snakk om flere enn en håndfull spillere. I dag er det dessverre ikke noe særlig bedre. På WTA er kun Ulrikke Eikeri og Emma Flood representert. Ingen på ATP. Det evigvarende spørsmålet i norsk tennis er som vanlig:
Hvordan kan vi få frem flere norske profesjonelle spillere på internasjonalt nivå?
Det er en lang og utfordrende diskusjon. Den har pågått lenge og vil alltid være der. En ting som kanskje ikke er debattert så mye i denne sammenheng, er mulighetene for å drive profesjonelt som tennisspiller i Norge. Kan vi forvente så mange norske profesjonelle spillere internasjonalt når vi ikke har noen på nasjonalt nivå?
Ser vi på andre store idretter, har mange av disse utøvere som er profesjonelle og driver fulltid med sin idrett i Norge: Eksempler er fotball, håndball, hockey, etc. Alle lagidretter, så det er kanskje her det ligger? For hvis ikke så savner jeg å se en hard profesjonell konkurranse innenlands også i tennissporten.
Vi har Grand Prix-turneringene som skal være det nærmeste vi har elitetennis og profesjonelt nivå i Norge. Selv om det er pengepremier i disse, er det ikke nok til å leve av disse – selv ikke om du vinner hver eneste en. Jeg mener at dersom våre beste nasjonale spillere hadde hatt mulighet til å tjene til livets opphold ved å satse på tennis nasjonalt, så ville vi hatt større konkurranse og dermed også flere som etterhvert ville kunne ha tatt steget ut på internasjonalt nivå.
Nøkkelen er som med mye annet; penger. Hvordan kan vi få nok penger i GP-turneringene over tid for at det skal være en grei inntekt for de 10-20 beste spillerne i landet? I dag er det hver enkelt arrangørklubb som har ansvaret for innhenting av premiepenger. Sponsorjakt er krevende og vanskelig på lokalt nivå og dermed blir premiepengene ofte innhentet via startkontingentene. Er det mulig å gjøre noe på nasjonalt nivå?
Kan forbundet selge rettighene til GP-turneringene hvor sponsorinntektene var store nok og gikk uavkortet til premiepenger? Ville det vært mulig å få inn nok kroner til at våre beste i topp 15 kunne leve av idretten sin? Og ville det ha hjulpet oss til flere norske på internasjonalt nivå?
TENNISEN.NOs blogg 
Veldig bra sagt!! Vis man ksn leve sv d så trenger ikke spillerne vare orolige før dette og klarer av og kunn spille tennis. Vis d varit mer i premie pengar Hade d nok motivert minst 50% till av spiller att vara med, kanskje de svenske spillerna kommet og de svenske trenerne, og øket kunnkuransen!
Nåløyet i tennis er trangt. Hvor mange i verden er det som lever godt av å spille profftennis? Kanskje topp 100-150 på rankingen, tipper jeg. Da sier det seg selv at det blir mange som ikke når opp. Spillerne må ofre mye fra veldig ung alder (skolegang, venner, kanskje også skifte hjemsted) – og oddsene for å nå verdenstoppen er fortsatt små.
Når vi i tillegg mangler en tenniskultur (idrettstalenter velger heller skisport eller fotball), sier det seg selv at vi sannsynligvis må vente lenge på en norsk toppspiller. Men likevel: Det trengs ikke mer enn ett stortalent koblet med en ambisiøs trener for å skape en toppspiller. Danmark er ingen supermakt, men fikk fram Wozniacki likevel. Og kommer det én norsk toppspiller, vokser det fram flere, som etter Björn Borg i Sverige.
Vi har lenge sagt at en norsk toppspiller vil skape rekruttering. Det har jeg også selv alltid trodd på, men vi hadde da Ruud, han var 39 i verden, det burde vel kalles en toppspiller? Samtidig bor jeg nå i Danmark og ser virkelig ingen effekt av Wozniacki. Norge viste seg jo helt jevngode med Danmark nå nylig i U-14 års klassen. Det samme trodde de skulle skje på Kypros når Marcos Baghdatis slo i gjennom. Heller ikke der har vi sett noen effekt i kypriotiske talenter.
Hva nå hvis Norge skulle få frem en spiller som slo seg inn blant de 10 beste i verden, ville vi da vært klar for den tennisboom vi håper det skal medføre? Det tror jeg faktisk ikke. De største klubbene i Norge har faktisk ventelister til tennisskolen om jeg har forstått det rett. Hvordan skulle vi da fått benyttet oss av denne interessen rundt tennis?
Jeg mener det desidert viktigste er å være tålmodig, forvalte de tennisskolene vi har så godt vi kan, samtidig med at vi arbeider for å øke antall tennishaller omkring i landet vårt.
I min verden mener jeg at en av klubbenes viktigste oppgaver er å rekruttere trenere fra egne rekker, noe som kan gi en stabilitet på lang sikt. Noen som brenner for klubben og ikke har «dårlig tid» men bygger fra grunn av.
Jeg skulle ellers sett flere trenere som ønsket å arbeide i klubber utenfor storbyene. kunne vi hatt heltids trenere i disse klubbene ville konkurransen økt betraktelig, det samme ville den totale medlemsmassen i NTF gjort, noe som vil gagne norsk tennis. Se på Ålesund som ett eksempel, det er fantastisk å se at det plutselig kommer 10-15 spillere i de yngste klasser fra Ålesund, all honnør til dem. Tenk om 10-15 andre klubber i de mindre byene hadde klart det samme, da hadde det blitt mer sus over junior turneringene.
Interessant å lese om Kypros og Danmark – skulle trodd de fikk en boost av sine toppspillere.
Er det en motsetning mellom norsk barneidrettskultur og hva som kreves for å bli best en så stor sport som tennis? Får inntrykk av at de fleste gode spillere har begynt veldig tidlig med store mengder trening. Som Pete Sampras skriver i sin selvbiografi; fra han var åtte år gammel tok han tennisen veldig seriøst.